[AI translation]
Se bare på hvordan Abdul El-Sayed svarer på et direkte spørsmål, så lærer du mer enn noen giverliste kan fortelle deg. To ganger på Meet the Press spurte Kristen Welker ham rett ut om han ville fortsette å kampanje sammen med Hasan Piker. To ganger svarte han på et spørsmål ingen hadde stilt — «Jeg er mye mer opptatt av hvem jeg kampanjer til» — og da hun presset på Pikers uttalelse om at «Amerika fortjente 11. september», kalte han den «dum», sa at Piker hadde «tatt avstand» fra den, og vred deretter samtalen ved å anklage henne for «felle-politikk». Det er ikke et svar. Det er en teknikk: gi etter for ett ord, omdirigere setningen, og unngå det egentlige spørsmålet hver eneste gang. La oss kalle ham det han er — Abdul den Listige Unnvikeren.
Det er den samme teknikken som går igjen i alt som følger — og den er verdt å navngi før detaljene, for når man først har sett den ett sted, ser man den overalt i hans historie.
Et tiår gammelt mønster
El-Sayeds engasjement med islamisme begynte ikke med denne kampanjen. I 2011 kalte han amerikansk bekymring for Det muslimske brorskap for «orientalistisk», og sammenlignet den med «sammenblandingen av islam og terrorisme». Det beviser ikke at han støttet brorskapet. Det beviser at han i over et tiår har hevdet at amerikansk skepsis mot islamistiske bevegelser i seg selv er problemet.
Familie, finansiering og spørsmålet om Det muslimske brorskap
Det som sto på spill i det argumentet, endret seg i januar 2026, da USA klassifiserte de egyptiske og jordanske grenene av Det muslimske brorskap som spesielt utpekte globale terrorister. Det gjør det vanskeligere å avfeie El-Sayeds familiebånd. Svigerfaren hans, Tayeb Jukaku, er en tidligere leder av CAIR Michigan med bånd til ISNA — og en økonomisk støttespiller for El-Sayeds politiske karriere. Kampanjen hans har mottatt over 115 000 dollar fra 41 givere med CAIR-tilknytning. CAIR selv ble utpekt som en ikke-tiltalt medsammensvoren i Holy Land Foundation-saken i 2007, ble aldri formelt tiltalt, og avviser anklagen.
Ingenting av dette beviser at El-Sayed støtter terrorisme. Men det betyr at en selverklært reformator har bygget en kampanje på penger og familiebånd til et nettverk som stadig trekker til seg føderal gransking — inkludert, samme dag som han vant nominasjonsvalget, et vitnesbyrd for Senatets justiskomité som direkte navnga familiens bånd til ISNA.
«Skadde mennesker skader mennesker»
Så er det tegnet som betyr mer enn noen giverliste: hvordan han reagerer når jøder faktisk blir angrepet. Etter at en mann påvirket av Hizbollah angrep barnehagen ved Temple Israel i West Bloomfield, var El-Sayeds svar: «Skadde mennesker skader mennesker.»
Den påstanden er feil, og det er verdt å si tydelig hvorfor. Ikke alle skadde mennesker skader andre. De fleste gjør ikke det. De som gjør det, er de som aldri har bearbeidet raseriet — som har latt det forherde seg til en klage som trenger et mål, som anklagen om at jøder begår folkemord, et begrep skapt for å navngi selve Holocaustets grusomhet, nå vendt mot barna til dets overlevende — i stedet for å gjøre arbeidet med å bearbeide det. En lege, mer enn noen andre, burde kjenne forskjellen på et sår og en beslutning. Å ty til «skadde mennesker skader mennesker» i det øyeblikket ofrene er jødiske barn, er ikke medfølelse — det er en ferdiglaget unnskyldning for angriperen, forkledd som psykologisk innsikt.
Memoarene hans heter Healing Politics (Helbrede politikken). Ut fra dette ville en mer ærlig tittel være Å helbrede ved å skade andre — en politikk som griper etter andres smerte for å forklare sine egne stillheter.
Gaslighting-mønsteret
Det er det samme trekket, om og om igjen: «orientalismen» fra 2011, hensynet til Dearborns følelser rundt Khameneis død, avvisningen av å bare fordømme et angrep på en synagoges barnehage. En halv sannhet, fremstilt som hele sannheten, hver gang noen ber ham om bare å si det rett ut. Det er mønsteret — ikke én enkelt skandale, men en vane med gaslighting omformulert som nyanse.
Piker er avledningen, ikke poenget
Derfor er Piker nesten irrelevant. Man trenger ikke gå gjennom hver eneste klipp av en mann El-Sayed valgte å kampanjere sammen med, valgte å fortsette å kampanjere sammen med, og valgte å forsvare på nasjonal fjernsyn på grunn av hans «enorme publikum». Selskapet en mann holder fordi det er nyttig for ham, forteller allerede mye i seg selv. Jeremia stilte spørsmålet for tre tusen år siden: kan leoparden endre flekkene sine? El-Sayeds flekker var synlige i 2011. De har ikke flyttet seg siden.
Det som står på spill
Abdul El-Sayed er nå Det demokratiske partiets kandidat til den amerikanske senatet fra Michigan, mot Mike Rogers. Velgerne i Michigan fortjener ikke bare å vite hvem han kampanjerer sammen med. De fortjener å vite hva han faktisk tror på, og hvor konsekvent han har trodd det.
Abdul den Listige Unnvikeren, i sannhet.
Michigan-velgere, vær på vakt — Washington er neste.
Nancy Hartevelt Kobrin, PhD, er psykoanalytiker og terrorismeforsker med spesialisering i psykologien bak terrorisme og jihadistisk vold. Hennes nyeste bok er A Soldier’s Guide to Hamas’s Genocidal Psychosis—The Unconscious in Psychological Warfare: Beyond Ideology, Before Words. Atzmaut Press, 2025.


