Seth Mandels utmerkede artikkel for Commentary, «How ‘Israeli’ Came to Mean ‘Jewish’ in the American Press», beskriver noe jeg har observert fra et helt annet ståsted i over fire tiår: mekanismen der et samfunn bestemmer at et folk ikke kan høre til. Mandel viser hvordan New York Magazines matdekning gjorde jødiske kokker til permanente utenforstående, ute av stand til å kreve så mye som en tallerken hummus uten å bli anklaget for tyveri. Ordet «israelsk» gjør i dag den jobben som «jødisk» en gang gjorde åpenlyst — det merker en person som fremmed, illegitim, uønsket ved nasjonenes bord. Retten skifter. Utestengelsen gjør det ikke.
Noor Dahri, en pakistansk-født muslimsk sikkerhetsforsker, formulerer poenget enda skarpere i sitt essay «Can a Muslim Be a Zionist?» (noordahri.com/can-a-muslim-be-a-zionist): Koranen selv pålegger Israels barn å gå inn i og bosette seg i Det hellige land — «Å mitt folk, gå inn i Det hellige land som Allah har tildelt dere» (5:21) — og Dahri påpeker at klassiske kommentatorer, helt fra al-Tabari av, leste dette som en evigvarende pakt, ikke en midlertidig. Regnestykket pressen i dag utfører — israelsk betyr jødisk betyr sionistisk betyr illegitimt — har ingen forankring i Koranen. Det er oppfunnet i Manhattan og Doha, ikke i Mekka.
Jeg kjenner igjen denne gjenklangen fra et helt annet slagfelt. Mitt arbeid med jihadistisk psykologi begynner i de «usynlige årene», fra null til tre år, når barnets tidligste tilknytning lærer det hvem som teller som menneske og hvem som ikke gjør det. Ideologien kommer senere og kler på det kroppen allerede har lært. Og morens eget hat har også sitt opphav i nettopp disse usynlige årene. I muslimske ære-skam-kulturer får jentebarnet fra fødselen av et todelt budskap: i ett åndedrag er hun familiens smykke, kroppen hennes — særlig skjeden — sete for klanens ære; i det neste åndedraget er hun det ubevisste målet for kronisk mobbing, seksuelle overgrep, og i de verste tilfellene, drap forkledd som æresdrap. Når hun selv blir mor for tidlig, projiseres hennes ubearbeidede raseri og angst over på guttebarnet. Han blir hennes narsissistiske objekt, en forlengelse av hennes liv fremfor et liv av sitt eget. Det ubevisste regnestykket stemmer nøyaktig: sønnen som senere myrder jøder, ringer likevel moren sin etterpå. Ideologien ga ham et vokabular. Hun ga ham såret.
Tre krefter bærer nå denne samme tillatelsesmaskinen inn i amerikansk offentlig liv. Qatar har, gjennom Al Thani-familiens sponsing av medier og universiteter, brukt to tiår på å vaske fiendtlighet mot Israel ren og gjøre den til respektabel diskurs — penger som utsending. Zohran Mamdani, nå ordfører i byen med den største jødiske befolkningen utenfor Israel, bygde sin karriere på premisset om at sionismen selv er forbrytelsen. Abdul El-Sayed, som stiller til valg i Michigan, øser fra samme brønn: israelsk blir en forkortelse for undertrykker, og jøden som står ved siden av dhimmien, arver merkelappen enten han ba om den eller ikke.
Ingen av disse mennene trenger å si «jøde». Mandel viser at pressen allerede har gjort den oversettelsesjobben for dem. En magasinprofil, et ordførerkontor, en Gulf-finansiert foredragsturné — ulike registre, én grammatikk. Barnet som aldri løsriver seg fra morens hat, vokser opp til å bli en bevegelse. Samfunnet som lar «israelsk» absorbere «jødisk», vokser opp til å bli en tillatelsesmaskin. Mandel har gitt setningen et navn. Jeg vil bare tilføye: legg merke til hvem som lærer den bort, og hvor tidlig leksjonen begynner.
Det fjerde leddet i denne kjeden er selve ordet «folkemord». Al Thanis finansierte medier, Mamdanis plattform og El-Sayeds egne ord griper alle etter det som det avsluttende trekket: israelsk, jødisk, sionistisk, folkemorder — én erstatning etter en annen, helt til begrepets opprinnelige ofre tvinges til å bære det selv. Da El-Sayed ble spurt om sin egen retorikk, var svaret hans: «Sårede mennesker sårer mennesker.» Den setningen er usann, og det er verdt å si klart og tydelig hvorfor. Ikke alle sårede mennesker sårer andre. De fleste gjør ikke det. De som gjør det, er de som aldri har bearbeidet sinnet sitt, som har latt det forherdes til en klage som trenger et mål — som anklagen om at jøder begår folkemord, et ord skapt for å navngi selve redselen ved Holocaust, nå vendt tilbake mot dets egne overlevendes barn. En lege, av alle mennesker, burde kjenne forskjellen mellom et sår og en beslutning. Å gripe til «sårede mennesker sårer mennesker» i det øyeblikket jøder, israelere og sionister er ofrene, er ikke medfølelse. Det er en ferdiglaget unnskyldning for angriperen, forkledd som psykologisk innsikt. El-Sayed, Mamdani og Al Thani viser at de ikke har noen.
Nancy Hartevelt Kobrin, PhD
Nancy Hartevelt Kobrin, PhD, er psykoanalytiker og kontraterrorisme-forsker med spesialisering i psykologien bak terrorisme og jihadistisk vold. Hennes siste bok er A Soldier’s Guide to Hamas’s Genocidal Psychosis—The Unconscious in Psychological Warfare: Beyond Ideology, Before Words. Atzmaut Press, 2025.
https://www.amazon.com/stores/Nancy-Kobrin/author/B002RF9D5Y


